Dump metafysikken - Hva med 'metodisk regularisme'?
Tom Gilson; 9. nov. 2018
Bilde 1. Soloppgang fra International Space Station, by NASA [Public domain], via Wikimedia Commons.
Redaktørens notat : Vi er glade for å ønske velkommen Tom Gilson som ny bidragsyter. Mr. Gilson er seniorredaktør på The Stream og har vært vert for 'ID the Future'. Han blogger på Thinking Christian -her.
Den pseudo-vitenskapelige doktrinen om metodologisk naturalisme har ført til problemer uten ende. Det er på tide at vi påkaller en mer fornuftig erstatning: Hva med metodologisk teisme?
Faktisk, for alle som vil komme med et forslag som det, er det på tide å dukke for dekning i stedet. Det vitenskapelige samfunnet vil steine deg for å fremme en ide som er så fylt med metafysiske og teologiske forutsetninger.
Bortsett fra at det er nettopp poenget. Selv om metodologisk teisme ikke hadde noe annet å anbefale for seg - selv om det har det - kan det i det minste markere hvordan metodologisk naturalisme inneholder like mye ikke-vitenskapelig bias.
Metodologisk Teisme, Stråmann-versjonen
Metodologisk naturalisme, den vanlige doktrinen, forteller oss at vi bør betrakte vår jakt etter naturvitenskap, som om naturen er alt som finnes; at vi bør anta at det ikke er noen overnaturlig virkelighet, eller hvis det er, at den helt og for alltid er skilt fra våre teorier, metoder og konklusjoner. Metodisk teisme, derimot, antar at det er en Gud som handler i og gjennom naturen, slik jødedommen og kristendommen tradisjonelt har forstått Gud å gjøre.
Bilde 2. Empirisk vitenskap
Mange vil avvise dette på direkten. JBS Haldane sa det best, kanskje, i 1934: "Min praksis som forsker er ateistisk. Det vil si når jeg setter opp et eksperiment, antar jeg at ingen gud, engel eller djevel kommer til å forstyrre forløpet; og denne antagelsen har blitt rettferdiggjort av en slik suksess som jeg har oppnådd i min profesjonelle karriere." I nyere tid skrev vitenskaps-filosofen Robert Pennock: "Uten bindende antagelse om uopphørlige naturlover, ville det være absolutt kaos i det vitenskapelige verdenssyn." Filosof AC Grayling har uttrykt sin bekymring over "lokal suspensjon av naturens lover av vilkårlige grunner, for eksempel som svar på personlig bønn, noe som kaster omkull på ideen om at verden eller guddommen er rasjonelt forståelig."
Metodologisk Teisme på alvor
Men faktisk har ingen av dette noe å gjøre med teisme. Det er alt en stråmann, beleilig utformet, mistenker en, for å støtte et verdslig vitenskapelig syn på virkeligheten. Sann teisme gir faktisk sterkere støtte enn naturalisme for å forvente at naturen oppfører seg på en lovmessig måte. Og dette er ingen praktisk utformet teori for teistens del, servert for å forklare Gud i en verden av vitenskap. Denne teismen går tilbake tusener av år.
Det er i de aller tidligste forståelsene av Gud som skaperen, til å begynne med. Genesis forteller oss at Gud skapte mennesker for å være moralsk betydningsfulle agenter. Moralsk agentur krever regelmessighet og forutsigbarhet i naturen. Anta at hånden min på skulderen din ga deg sterk personlig oppmuntring en dag, gikt den neste, en vinnende lotteri billett neste, og benkreft dagen deretter. Hvis det var så, ville min beslutning om å berøre deg ikke ha noe 
moralsk innhold i det hele tatt, enten bra eller dårlig. Jeg hadde ingen måte å vite hva jeg gjorde med deg!
Bilde 3. J.B.S. Haldane
Også fra begynnelsen har teistene forutsatt at Gud hadde til hensikt å lære mennesker ut fra erfaring. Loven om å så og høste kommer tidlig i bibelsk litteratur - lenge før vitenskapen tok av. Mennesker lærte for eksempel at planting av kornfrø ga en kornavling, og at riktig dyrking, vannforsyning og så videre økte den avlingen. Hvis opplevelsen var så uregelmessig som Haldane antok at det ville være under Gud, kunne ingen slik erfaringsbasert læring være mulig. Hans syn på Gud er åpenbart feil på det området. Og hva er vitenskap, uten å lære av erfaring i det store og hele?
Teisme går også ut fra at Gud vil kommunisere med mennesker gjennom mirakler fra tid til annen. Ja, jeg innrømmer det: Gud går inn og bytter ting en gang innimellom. Men det er veldig, veldig sjeldent. Faktisk står det et kommunikasjons-teknisk prinsipp på spill her: Hvis det er for mye støy - meningsløs uregelmessighet - i en hvilken som helst overføring, kan det ikke sees noe signal. Det gjelder for Gud og naturen like mye som for telefonlinjene: Hvis Gud alltid hoppet inn, gjør naturen seg annerledes hele tiden (som Haldane trodde), ville ingen kunne fortelle når hans inngrep hadde betydning som kommunikasjon.
Men pass på: "Aha!" Roper sekularisten. "Du innrømmer det! Gud forstyrrer! Hvordan kan vi muligens drive vitenskap hvis han kommer i veien, endog litt ?! "Svar? Lett! Forskere vet godt hva de skal gjøre med sporadiske uregelmessige resultater: Kast datasettet ut som feilslått. Eller kjør eksperimentet på nytt. Hvis du ikke klarer det, løfter du bare på skuldrene dine, rister på hodet, sier, "Hmmm, det var rart," og fortsetter. Dette skjer i vitenskapen. Det er ikke det minste uvanlig. Vitenskapen overlever uansett. Og husk: hver teist mener at sanne mirakler er veldig, veldig sjeldne.
så teisme gir derfor en begrunnet forventning om at naturen vil oppføre seg regelmessig så godt som hele tiden; sikkert med nok regelmessighet til å tillate vitenskap å lykkes. I denne forventningen utelater teismen faktisk naturalisme; for naturalisme vet ingen grunn til at naturen skal oppføre seg regelmessig. Den gjør det bare, og ingen kan si hvorfor. Ved å ta hensyn til denne fordelen, gir metodologisk teisme faktisk vitenskapen en bedre understøttelse enn metodologisk naturalisme.
Metafysiske avvik uansett
Men vi kan fortsatt ikke gå dit likevel. Det er utenfor det realistiske. Det er den forferdelige metafysiske biasen som kommer med metodisk teisme, og vi kan ikke ha noe av det, kan vi? Vitenskapen har rett og slett ingenting med å anta at det er en Gud! Det er teologi og filosofi, ikke vitenskap!
Sikkert. Men det samme kunne sies fra det andre holdet om naturalismens metafysiske bias. Trenger du bevis? Les resten av hva Haldane sa tilbake i 1934. La oss plukke det opp på midten igjen:
Jeg antar at ingen gud, engel eller djevel skal forstyrre dets forløp; og denne antagelsen har blitt rettferdiggjort av en slik suksess som jeg har oppnådd i min profesjonelle karriere. Jeg ville derfor være intellektuelt uærlig hvis jeg ikke også var ateistisk i verdens affærer.
Metodisk naturalisme impliserte i hans sinn den faktiske sannheten til ateisme. Mer nylig sa Lawrence Krauss (det er tittelen på artikkelen) " Alle forskere burde være militante ateister." Hans resonnement (som det er) ligner på Haldane's:
--I mine mer enn tretti år som praktiserende fysiker har jeg aldri hørt ordet "Gud" nevnt i et vitenskapelig møte. Tro eller ikke-tro på Gud er irrelevant for vår forståelse av naturens arbeid - akkurat som det er irrelevant for spørsmålet om hvorvidt medborgere er forpliktet til å følge loven.
Og det er mer enn bare en smule metafysisk bias der. å si at Gud spiller ingen rolle er funksjonelt ekvivalent, tross alt, med å si at det ikke er noen Gud, noe som er konklusjonen Krauss så uttrykkelig anbefaler oss alle. Vi er godt kjent med metodologisk naturalismes insistering på at det som skjedde i den naturlige verden, må ha skjedd naturlig. Ingenting overnaturlig tillatt. Noensinne. Det er like partisk, for det tar ut en hel kategori potensielle forklaringer, ikke på grunn av bevis, men på grunn av a priori metafysiske forventninger.
Så foreslår jeg faktisk at alle adopterer metodologisk teisme som deres vitenskapelige funksjonelle retningslinje? åpenbart ikke. Det kan være den sterkere teorien på alle måter, og jeg tror faktisk den er det. Men i en pluralistisk verden ville det sikkert aldri fungere - mye mindre i en sekulært vridd verden som akademia i dag. Nei, jeg har tatt det opp her av en helt annen grunn: å avsløre det faktum at det ikke er noen vitenskapelig grunn til å avvise det; ingenting annet enn det taggede spørsmålet om metafysisk bias. Samtidig fremhever det virkeligheten at det ikke er vitenskapelig grunn til å insistere på metodologisk naturalisme; bare det samme problemet med bias. ingen av de to prinsippene er fullt ut vitenskapelig. Begge prinsippene er mettet med filosofiske antagelser.
Men jeg må si det en gang til. Med vekt, vekt vil det si, på prinsippet som holdt stand alle disse årene. Metodologisk naturalisme er mettet med ikke-vitenskapelige, filosofiske antagelser. Derfor har det ingen forretnings-maskering som et nødvendig prinsipp for å drive vitenskap. Det er ingen rasjonell grunn til å tro at vitenskap tjener på den type unødige bias som er importert i den.
Dump metafysikken med 'metodisk regularisme'
Det betyr ikke at forskere ikke kan ha sine meninger om disse tingene, forutsatt at de holder dem åpent og ærlig. Teoretikere bør være like fri til å snakke om metodisk teisme som naturalister til å snakke om metodologisk 
naturalisme. Som bare etterlater spørsmålet, hvordan snakker de med hverandre? Og hva med de som ikke har noen mening om verken teisme eller naturalisme? Er det noe biasfritt prinsipp på tilbud? Et som vi alle kunne enes om?
Visst; og det er ikke komplisert. Jeg har antydet det flere ganger allerede her. Vi vet alle at vitenskapen avhenger av naturen som oppfører seg regelmessig og forutsigbart, så godt som hele tiden. Jeg foreslår at vi bare fastsetter "metodisk regularisme" som vitenskapens virksomme prinsipp. Det sier hva som trenger å sies, og det vet nok til ikke å si mer enn det, spesielt ikke av ikke-vitenskapelig natur. Det er enkelt, og det fungerer - faktisk fungerer det så bra, at det virker som da jeg har introdusert prinsippet her, på et tidspunkt da jeg skulle fortsette å forklare og kjempe for det, like godt kunne gjøre det ved å la det tale for seg selv.
Vitenskap trenger ikke metodologisk naturalisme. Det trenger ikke metodologisk teisme heller, selv om som en troende på Gud, måtte jeg likestille det med tanken på at vi ikke kunne gjøre noe uten ham i noen anstrengelse heller! Vitenskapen trenger imidlertid et prinsipp av forutsigbar regularitet. Metodisk regularisme gir dette prinsippet. Det kunne være bare så enkelt.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund
